På fredag var jeg på stevnemøte (det norske ordet for
date) med kjæresten min. Vi var på kino. Der så vi
De usynlige. En helt jævlig film. Jævlig som i fæl å se på, ikke som i dårlig. Jævlig fordi man sitter der og synes synd på hver eneste person som viser seg på lerretet. Alle menneskene hadde store, mørke problemer, enten de visste om dem eller ikke. Barnemord og Jesus og sånn. Da var det jo innmari klønete, eller helt genialt, av manusforfattern å kalle hovedpersonen for Jan Thomas. Kanskje De usynlige egentlig er en komedie, jeg bare misforstod hele greia. Uansett, jeg anbefaler filmen. Gå og se, selv om du får dårlig kroppsholdning av kino (det har Jan Thomas sagt).
Her er to stykk Jan Thomas
1. Jan Thomas som spiser spinaten sin.
2. Jan Thomas (Pål Sverre Valheim Hagen) som ganske sikkert ikke spiser spinaten sin.
Bilder: side2.no og Paradox
re på, men den er fin. Coldplay trøster og roer deg, med snygge melodier og tekster som enten er veldig dype eller bare svada (veit ikke helt). Enhver konsert med sommerfuglregn, Chris Martin som lager apelyder, og Yellow som superklimaks, står til 6 på min terning. Minst. En skikkelig gromopplevelse. Når sommerfuglene begynte å regne fra himmelen, fantes det ingen problemer i verden. Dessuten hadde vi jo skrevet under på vann og utdanning til alle-kampanjen. Alle menneskene var glade, og etter konserten svevde vi ut i kvelden med enda et våpen mot vinterdepresjonen. Christ (høhø) Martin er Gud, og da er det greit at de andre i bandet bare står rett opp og ned og spiller instrumentene sine. Ingen veit jo hva de heter allikevel.
