Noen mennesker vet akkurat hva de vil og når de vil det. De skal gå tre år på BI, to år i Bergen, få et internship i Hydro og jobbe hundre timer i uka. De skal gå ferdig bacheloren sin mens de skaffer seg praktisk erfaring fra Model United Nations, før de reiser til DR Kongo for å jobbe seg til topps i Røde Kors. De vil stå på ski, hver dag, hele året. De vil leve av å spille WOW. De vil ha barn.
Noen av oss vil verken til Hydro eller Kongo. Noen av oss sitter her i den blå sofaen og tror på tilfeldighetene. Noen av oss sitter her og håper at vi ikke er dumme nok til å bruke livet vårt på noe kjedelig. Noe kjedelig som snart blir svakt kvalmende, før det blir helt forferdelig.
At tilfeldighetene så ofte avgjør hva vi bruker tiden vår på, tror jeg betyr at vi er mange som ikke helt vet hva vi vil eller når vi vil det. En betryggende tanke. Så lenge en promille av befolkningen vet hva og hvor de skal, kan resten av oss snurre rundt vår egen akse til vi dør av svimmelhet.
Enkelte jobber fordi de ikke klarer å la være. Andre jobber for å ha råd til å surfe halve året. Jeg er en surfer, tenker jeg. Jeg kunne jobbet seks måneder, for å ha fri de neste seks. Da skulle jeg dratt til Sør-Amerika, lært meg portugisisk, og ligget i en hengekøye mellom to utrydningstruede trestammer. Tenker jeg.
Men jeg vet jo at jeg aldri hadde kommet meg til Brasil.
Jeg hadde ligget på den blå sofaen, sett alle episodene av Arrested Development, og drukket Pepsi Max.
Akkurat som i dag.
Noen av oss vil verken til Hydro eller Kongo. Noen av oss sitter her i den blå sofaen og tror på tilfeldighetene. Noen av oss sitter her og håper at vi ikke er dumme nok til å bruke livet vårt på noe kjedelig. Noe kjedelig som snart blir svakt kvalmende, før det blir helt forferdelig.
At tilfeldighetene så ofte avgjør hva vi bruker tiden vår på, tror jeg betyr at vi er mange som ikke helt vet hva vi vil eller når vi vil det. En betryggende tanke. Så lenge en promille av befolkningen vet hva og hvor de skal, kan resten av oss snurre rundt vår egen akse til vi dør av svimmelhet.
Enkelte jobber fordi de ikke klarer å la være. Andre jobber for å ha råd til å surfe halve året. Jeg er en surfer, tenker jeg. Jeg kunne jobbet seks måneder, for å ha fri de neste seks. Da skulle jeg dratt til Sør-Amerika, lært meg portugisisk, og ligget i en hengekøye mellom to utrydningstruede trestammer. Tenker jeg.
Men jeg vet jo at jeg aldri hadde kommet meg til Brasil.
Jeg hadde ligget på den blå sofaen, sett alle episodene av Arrested Development, og drukket Pepsi Max.
Akkurat som i dag.
Brasil hadde vore bra då. Men sofaen er grei, den óg. :)
SvarSlettsv: Eg óg fekk det! Berre utruleg.
Bra vi er fleire! Elskar korleis du skriv :)
SvarSlett