Bussen var så full som bare en Oslo-buss kan være i rushtiden. Handleposer, pc-sekker og it-vesker lå klemt mellom boblejakker og våte luer. Noen hadde mistet en vott, den lå ensom og forlatt under skosålen til en middelaldrende dame med for mye å bære på. Temperaturen mellom de uknuselige vinduene var tropisk, selv om frosten lå stiv over hele byen. En snakket for høyt i telefonen, en annen hørt på 50-cent. Høyt. Slitne, men ærlige mennesker på vei hjem. Billettkontrolløren som akkurat hadde begynt runden sin, skulle ikke få mye napp.
På 56-bussen er det billettkontroll omtrent like ofte som Norge vinner Grand Prix. ”Ingen sniker her, vi skal jo bare hjem, vi er akkurat de samme passasjerene i dag som i går som for to år siden,” tenkte vi. Men vi viste fram gyldig stempel med et sukk, bare et lite et, som for å viske ”unødvendig”. Kontrolløren var en smålubben fyr i 30-årene. Han ville bare hjem, han også. Mens vi så hensynsfullt som mulig, vi måtte jo ikke forstyrre naboen, fisket sekken opp på fanget, pungen ut av sekken og busskortet ut av pungen, sto kontrolløren og trippet i midtgangen. Passasjerene ga autoriteten plass mens han beveget seg bakover i bussen.
På bakerste rad sitter vi trangt, men vi har kortet klart, de fleste av oss. Kontrolløren nikker svakt til oss. Bakerst til venstre sitter en gutt. Han har svart boblejakke, Liverpool-lue og Downs syndrom. Han finner ikke billetten sin. Lommene er for dype og plassen for trang til at han får lett skikkelig, men kontrolløren er tålmodig. Gutten reiser seg opp for å lete i bukselommene sine. Vi andre følger spent med. Gutten åpner boblejakka for å sjekke innerlommene sine.
”Det går bra,” sier kontrolløren. ”Du har helt sikkert billett.”
På 56-bussen er det billettkontroll omtrent like ofte som Norge vinner Grand Prix. ”Ingen sniker her, vi skal jo bare hjem, vi er akkurat de samme passasjerene i dag som i går som for to år siden,” tenkte vi. Men vi viste fram gyldig stempel med et sukk, bare et lite et, som for å viske ”unødvendig”. Kontrolløren var en smålubben fyr i 30-årene. Han ville bare hjem, han også. Mens vi så hensynsfullt som mulig, vi måtte jo ikke forstyrre naboen, fisket sekken opp på fanget, pungen ut av sekken og busskortet ut av pungen, sto kontrolløren og trippet i midtgangen. Passasjerene ga autoriteten plass mens han beveget seg bakover i bussen.
På bakerste rad sitter vi trangt, men vi har kortet klart, de fleste av oss. Kontrolløren nikker svakt til oss. Bakerst til venstre sitter en gutt. Han har svart boblejakke, Liverpool-lue og Downs syndrom. Han finner ikke billetten sin. Lommene er for dype og plassen for trang til at han får lett skikkelig, men kontrolløren er tålmodig. Gutten reiser seg opp for å lete i bukselommene sine. Vi andre følger spent med. Gutten åpner boblejakka for å sjekke innerlommene sine.
”Det går bra,” sier kontrolløren. ”Du har helt sikkert billett.”
Gutten ser takknemlig på han.
”Skal jeg ikke betale bot?”
”Neida.”
Sporveiens utsendte beveger seg framover i bussen igjen.
Gutten lener seg tilbake i setet, og oppdager billetten som har klistret seg fast til det fuktige vinduet. Han viser den til oss på bakerste rad.
”Flaks at jeg har Downs, da!” Sier han.
”Skal jeg ikke betale bot?”
”Neida.”
Sporveiens utsendte beveger seg framover i bussen igjen.
Gutten lener seg tilbake i setet, og oppdager billetten som har klistret seg fast til det fuktige vinduet. Han viser den til oss på bakerste rad.
”Flaks at jeg har Downs, da!” Sier han.
Seriøst, Siri: Når alle dei 56 er ferdige, vil eg sjå dei i bokformat!
SvarSlettFy søren så bra. Kommer til å smile av dette resten av kvelden.
SvarSlettTakk, jenter. Det er mer enn hyggelig å høre.
SvarSlettOg det er klart det blir en bok. Regner med å bli nominert til Ruters litteraturpris!
Når kommer del tre da, når kommer del tre da? Altså, for å presisere: Det jeg lurer på er når del tre kommer?
SvarSlettDel tre kommer når Nordstjerna er i sitt sjette hus og planetene står på linje (i morgen, håper jeg).
SvarSlettFLAKS!
SvarSlett