”Unnskyld, kan dere flytte dere litt?” Det kunne vi ikke. Bussen var full. Helt full. Mannen bak meg brukte sekken min som armlene, ellers hadde jeg selvfølgelig tatt den av meg. Den ekstra børen på ryggen kunne vært slitsom, hadde det ikke vært for pelskåpa jeg hvilte ansiktet mot. Da bussen stoppet og åpnet dørene, svaiet det menneskelige byggverket faretruende. Et øyeblikk var jeg sikker på at vi skulle trille ut i kulda, som en gjeng idioter med verdensrekord i antall mennesker på en buss. Jeg kunne se oss liggende på bakken som om selve Monolitten hadde rast. Men vi ble stående. Og nå ville altså denne dama inn på bussen. Med barnevogn. ”Det er ikke plass,” mumlet mannen som sto lent over meg. Bussen lukket dørene med et beklagende sukk, og barnevogna ble stående igjen på holdeplassen. I det bussen girte om, fikk jeg et glimt av de rødfrosne fingrene som tviholdt rundt styret på vogna. Det var snart november, og på tide å finne fram vottene.
En annen dag, samme tid, samme sted, samme barnevogn, samme mamma. Samme forgjeves forsøk på å få plass på en gretten, overfull buss. Denne dagen var fingrene hennes enda rødere, og Converse-sko er ubarmhjertige når den første snøen truer. Fortvilet så hun på mens dørene smalt igjen foran henne.
En annen dag, samme tid, samme sted, samme barnevogn, samme mamma. Men denne ettermiddagen skulle hun på. Så mye skulle hun på at hun vippet forhjulene opp og inn på bussen, som et bakholdsangrep i det dørene åpnet seg. En sliten dame fikk vogna rett i rumpa. ”Rævkjørt!” Kom det fra en vittigper med sitteplass. Den rævkjørte snudde seg rundt og ga sjåføren av barnevogna en mental langefinger med blikket. Barnevogna ble hengende , balanserende på understellet, med forhjula inne og bakhjula ute. Etter tre intense sekunder valgte mammaen det eneste fornuftige: tilbaketrekning.
En annen dag, samme tid, samme sted. Snøen hadde kommet, den ga omgivelsene et gjenskinn av hvit magi. Solemskogbussen brummet, svettet og klatret seg sakte mot skogen. Gjennom bussvinduet denne ettermiddagen så jeg et intulla barn med entusiastisk veivende armer. Det satt på et neonrosa akebrett, som sakte men sikkert sklei oppover den tyngste motbakken av dem alle. Hesten var mamma, uten Converse, men med vinterstøvler, skinnvotter og en dampende boblejakke. Noen ganger må man dra istedenfor å dytte.
En annen dag, samme tid, samme sted, samme barnevogn, samme mamma. Samme forgjeves forsøk på å få plass på en gretten, overfull buss. Denne dagen var fingrene hennes enda rødere, og Converse-sko er ubarmhjertige når den første snøen truer. Fortvilet så hun på mens dørene smalt igjen foran henne.
En annen dag, samme tid, samme sted, samme barnevogn, samme mamma. Men denne ettermiddagen skulle hun på. Så mye skulle hun på at hun vippet forhjulene opp og inn på bussen, som et bakholdsangrep i det dørene åpnet seg. En sliten dame fikk vogna rett i rumpa. ”Rævkjørt!” Kom det fra en vittigper med sitteplass. Den rævkjørte snudde seg rundt og ga sjåføren av barnevogna en mental langefinger med blikket. Barnevogna ble hengende , balanserende på understellet, med forhjula inne og bakhjula ute. Etter tre intense sekunder valgte mammaen det eneste fornuftige: tilbaketrekning.
En annen dag, samme tid, samme sted. Snøen hadde kommet, den ga omgivelsene et gjenskinn av hvit magi. Solemskogbussen brummet, svettet og klatret seg sakte mot skogen. Gjennom bussvinduet denne ettermiddagen så jeg et intulla barn med entusiastisk veivende armer. Det satt på et neonrosa akebrett, som sakte men sikkert sklei oppover den tyngste motbakken av dem alle. Hesten var mamma, uten Converse, men med vinterstøvler, skinnvotter og en dampende boblejakke. Noen ganger må man dra istedenfor å dytte.
Sluttsetningar dreg heile historia frå bussen og mot noko større; akkurat slik gode historiar skal. Fantastisk! Også den mentale langfingeren fall i smak; trur eg har delt ut fleire sånne enn konkrete langfingrar!
SvarSlettVeldig enig med June angående sluttsetningen! Fintfintfint!
SvarSlettlikar <3
SvarSlettsv: Hehe, eg óg! :)