Fisk til middag

er sunt.

à jour

I det siste har jeg bare sittet inne og drevet med denne matteoppgaven, som skal leveres neste uke. Derfor er jeg godt i rute med alt skolearbeid, og føler meg egentlig veldig klar for eksamen.
KØDDA.
Jeg sitter her som vanlig, og tar bilder av hamster og karse.

Supergnager

Jeg skulle dokumentere hvordan karseprosjektet mitt utvikler seg, da jeg oppdaget noe merkelig i bakgrunnen. Bak tørkerullen kan du se den usynlige superhamsteren Marit. Hun har vært borte siden omtrent midt under ski-VM, og et par små hamsterlorter er det eneste livstegnet hun har gitt oss. En stund var jeg sikker på at Hallén hadde satt henne fri.
Det skulle altså en håndfull ferske karsefrø til for at Marit skulle vise den rosa snuta si for meg igjen. Dum som jeg er, valgte jeg å ta bilder av det hele, framfor å bure henne inne.
Plutselig var hun borte.

Om å være skuffa og kjøpe et bonsaitre i ren avmakt, og om å ta seg sammen.

Dette var meg i januar, rett før start i skirennet Vestergyllen. Litt redd, men mest ivrig etter å komme igang og bli ferdig med debuten. Jeg fullførte med stil, og var klar for Birken.

Jeg har aldri strøket på noe i hele mitt liv. Jeg er flink til å lære, og flink til mye annet, også. Så da jeg, etter fem måneders forberedelser, sto på starten til Birkebeinerrennet på lørdag, tenkte jeg ikke en gang på muligheten for å ikke komme fram til Lillehammer. Jeg tenkte på sola som ventet oppå fjellet, jeg tenkte på mange slitsomme høydemeter, jeg tenkte på alle timene på ski i Nordmarka. Jeg tenkte ikke på ryggkramper og feig innstilling.

Jeg kom til Lillehammer, men jeg kom med bussen. En buss full av bitre sjeler, brukne staver og bandasjerte skuldre. På bakerste rad lå håp og drømmer i tusen biter.

Hva sier man til seg selv når man mislykkes på det groveste? Aner ikke. Jeg satt i bilen på vei hjem og følte meg som den største taperen i historien. Selv ikke dr Phil kunne hjelpe meg. I frustrasjon kjøpte jeg et bonsaitre og plantet karse. Sånn som man planter i barnehagen. Det kan ikke slå feil. Du kan så karse på den blanke issen til svigerfaren din, og den vil fortsatt spire grønn og skjønn.

Og så blei jeg forbanna. Det er 360 dager til Birken 2012.

I Came to Dance Not to Socialize

På lørdag så jeg Robyn i Berlin. Det er toppen av kulhet, det. Bare Robyn som klarer å leve opp til et halvt års forventninger. Hun var energisk, svett og forbanna bra. Noen må ha delt ut e i inngangsdøra, for stemningen var pulserende. Omtrent som et russetreff på Tryvann, minus rusbrus og alle du kjente på ungdomsskolen. Så flott var det, at jeg både lo og gråt samtidig som jeg dansa Robyns powerdance. Even the CIA knows not to fuck with me. 2011 er allerede et bra år.

Jag älskar dig

Ich bin ein berliner

Er i Berlin og leter etter noe jeg ikke vet om jeg har mistet. Her er det sol og mye betong. I går var vi på en bar drevet av et kollektiv med raddiser. I dag skal vi på Stasi-fengselet og se på fæle rom og verre skjebner.

På etterskudd: gratulerer med kvinnedagen!

Sperre

Et tomt Word-dokument er det mest umotiverende jeg vet om. Verre enn at det blinker på en utrolig provoserende måte, er at det minner meg om alle setningene som aldri blei til. Blink, blink, blink. "Skal du ikke skrive noe snart?" Spør det. Og jeg vil jo skrive noe. Noe smart og rørende, med en morsom vri på slutten som gjør at bare eliten oppfatter det underliggende alvoret.

Jeg har aldri skrevet lange tekster om livet og døden og kjærligheten, jeg har heller fått kommentarene "flott, men ganske kort?". Kort, ja, men jeg hadde iallfall noe å si! Nå bare maser jeg om hamstere og Birken. Sannheten er at jeg har skrivesperre på tredje året, suger på skolen, jobber for lite, og er i dårlig form bare uker før Birken.

Jaja, jeg er iallfall tynn.