Noen ganger ligger jeg i mørket og stirrer på brannalarmen som blinker rødt to ganger i minuttet. Da er framtiden for nærme, og jeg vet ikke hva jeg vil at den skal inneholde.
Hva kan jeg egentlig? Er master neste? Skulle ikke du på utveksling til Hong Kong? Hvor har det blitt av eventyrlysten? Og hva med den mailen du skulle ha sendt, oppvasken, penger, deadline?
Da er søvnen milevis unna, og distraksjon er mitt eneste håp. I døgnets mørke timer hjelper verken lystige blogger, tomme blader eller morsomme apevideoer. Jeg trenger rådvillhet, angst og overlevelsesteknikker, på beste Robinson Crusoe-vis. Jeg trenger livet etter dommedag. Opplevd fra et mykt sofahjørne.
En gang i en nær framtid: Jimmy bor i et tre i et post-apokalyptisk Amerika. På bakken er det nemlig glasskår og genmodifiserte hunder, og han har verken våpen eller sko. De mistet han etter et par uker. I Jimmys tilbakeblikk får vi glimt av et kaotisk sinn, et kaotisk menneskehet på vei mot undergangen, og et veldig ryddig forskningsprosjekt.
Oryx and Crake er det mest spennende jeg har lest på årevis. Jeg leser altfor mange bøker om hovedpersoner på en indre reise, der tilgivelse eller forsoning er hovedmål i den menneskelige utviklingen. Ærlig talt. Jimmy har uten tvil noen personlige problemer han burde ta tak i, men det får vente. Akkurat nå er mangelen på mat/såret under foten/det forsvunnede våpenet hans største utfordringer. I tillegg til at han er helt alene. Eller er han det? Denne historien har handling både på innsiden og på utsiden. Action, action, action. Jeg elsker det.
Plutselig var ikke å stryke på eksamen så veldig farlig lenger.