fra livet, eller kanskje det er dette som er livet.
Jane Eyre er den boka man tar fram når det regner, sammen med pleddet og valgfri varm drikke. Charlotte Brontë serverer nød, drama, personlig utvikling, og ikke minst, en gærning på loftet. Og det smaker like godt nå, som det gjorde for 160 år siden. Som jeg godter meg når Jane kjefter på mrs. Reed, og som jeg lider når bryllupet blir avlyst. Boka er en gotisk, viktoriansk gryte av herlig språk og dystre iakttakelser. Jane snakker rett til deg som leser, og er hjerteskjærende ærlig. Derfor er gleden hennes så vakker, og sorgen helt umulig å takle. Første gang jeg leste den, var jeg et øyeblikk usikker på om det skulle ende lykkelig.
Prosjekt Opp er fullført. Vi kjempet mot tunge lår, tunge tanker og tunge bakker. Så sto vi på toppen og kjente regnet vanne ut svetten i ansiktet. Vi kom opp. Endelig.
Synes dere skal ta en ekstra titt på blikket til Susanne på dette bildet. Gledelig overrasket, og litt vantro stirrer hun på målstreken hun nettopp har passert.
I morgen skjer det. Klokka 13:59 kommer vi til å stå trippende bak en strek i Muselunden og vente nervøst på et klarsignal. Klokka 14:00 kommer vi til å få legge i vei, oppover, oppover, oppover. For Susanne blir garantertdette mer enn et bokstavlig høydepunkt. Hun har trent lenge og bra. Med deltagelse i Grefsenkollen opp, beveger hun seg over i den sprekeste delen av befolkningen. Jeg er kjempestolt. Stolt over å få SMSer som lyder "4x4 minutter fullført. Pain!". Stolt over hvor mye svette hun har lagt ned i bakkene. Stolt over hvordan hun har blitt en av dem som løper, en av oss. Dette er Susanne etter den første trengingsturen til Grefsenkollen, høsten 2009. I morgen, omtrent 14:42, står (ligger?) hun igjen på toppen med armene løftet i været.
For min egen del blir det ikke like spennende, men veldig gøy. Min rekord i løypa er 23:07, satt en lett sommerkveld i fjor. Ser jeg 23-tallet i morgen, er jeg strålende fornøyd. Ser jeg 24-tallet, er det greit. Må jeg ned på 25-tallet, blir jeg gretten. Da kommer jeg til å trene veldig mye den nærmeste framtiden, før jeg tar min revansje i Oslos Bratteste i høst.
Det kommer alltid et nytt løp. Men i morgen er det bare dette som gjelder.
Anklene mine er slækkere og svakere enn en lat fotballspiller. Når de skal være med på løpetur i skogen, må de strammes opp på kunstig vis. Det fungerer bra.
Jeg synes vi skal la Marit minne oss på hva som er viktig i livet, nemlig en matbit som er så stor at du må bruke begge hendene for å holde den. Så søtt at det er på tide med et stort "naaaaaaaaaaw".
at jeg burde la det gå upåaktet hen.
Gratulerer med dagen, Norge. Sitter her i mørket og har tigget Hallén om en slag i huet. Jeg har ekko av barneskrik og russefløyter i hodet. Neste år drar jeg til fjells.
En ny dag, like fersk og uskyldig som et nylagt egg. Spørsmålet er: skal jeg spise det nå, eller vente til det blir en gul, fluffy kylling?
10 kilometer på 44:28 tilsvarer en kilometertid på 4 minutter og 27 sekunder. De første syv kilometerne brukte jeg på å løpe forbi seigrumpa menn og feite damer. De siste tre kilometerne brukte jeg på å ha melkesyre i hele kroppen, fra lilletå til lillehjerne. Fordelen med å være så høflig før start at man kommer altfor seint ut, er følelsen av å løpe forbi folk. Deilig!
Og det beste med alt: alle fikk medalje!
Kanskje jeg skal begynne å løpe med sekk, eller så må det noen justeringer til. Drikke har det aldri vært snakk om å ha med seg. Pulsbeltet kan jeg kanskje droppe, jeg har hørt at det er helt utrendy å måle pulsen når man løper. Det er flyten og følelsen som teller. Da trenger jeg jo ikke klokka heller. Tiden tar jo telefonen. Men hva skal ejg med tiden, egentlig? Telefonen ryker lett hvis det står mellom den og muzikkspilleren. Jeg trenger min Pussycat Dolls på tur. Og ikke kom her med "du kan jo bare bruke musikkspilleren på telefonen, da". Hold kjeft, sweetie_93. Nå har jeg opparbeidet den beste samlingen av groovy powermuzikk som får plass på 2gb. Perfekt til fysisk utfoldelse. Da flytter jeg den ikke fra en lett, liten løpesak til en halvkilo med touchscreen.
I dag er det 24 dager igjen til årets store opptur. I går kveld perset Susanne med to minutter i konkurranseløypa, så her går det bare én vei: oppover. Jeg husker første gang vi tuslet oppover der, for et drøyt år siden. Da måtte vi ha sittepauser på autovernet for å bli kvitt kolshosten. I går kveld løp vi hele veien, bortsett fra i de aller bratteste kneikene. Der går det fortere å gå. Så Susanne er i rute, og vel så det.
