Dette er min buss. Buss nummer 56 for å være nøyaktig. Den går fra Solemskogen til Torshov, eller fra Torshov til Solemskogen, som de fleste sier. For meg gikk den til sivilisasjonen. Nå går den hjem til mamma. Har nok vist fram månedskortet mitt omtrent 10 000 ganger på akkurat denne bussen. Det betyr at jeg har tilbrakt en skremmende stor del av livet mitt i denne rullende kuba, og dermed også opplevd skremmende mye oppsiktsvekkende og/eller flaut med "neste stopp er Rundhaugen" som soundtrack. La meg fortelle:
The Call
Den første historien har jeg valgt å kalle The Call, etter min yndlingssang av Backstreet Boys. Vi skal nemlig tilbake til den æraen. Da The Call var min yndlingssang, altså. Vi snakker Miss Sixty-bukser med megasleng, tatoveringshalsbånd og kroppsglitter. For ikke å snakke om Nokia 3310.
Som det siste kreket i verden fikk jeg mobiltelefon, etter årevis, eller var det månedsvis, med lidelse. Den var det første jeg så om morgenen og det siste jeg så om kvelden. Ikke så forskjellig fra nå, altså, men det var noe spesielt med Nokia 3310. Den vibrerte ikke, den malte som en katt. Den hadde mange feeeete logoer, og man kunne til og med skifte deksel på den. Jeg hadde et rosa med Arwen på.
En kveld satt jeg på bussen. Jeg antar at jeg skulle et sted, hadde en destinasjon. Tilfeldig busskjøring har aldri vært en prioritert hobby. Vi stopper på Rønningen. Skolens kuleste gjeng ramler inn gjennom fordøra, midtdøra og bakdøra. Fra alle kanter kommer de, ville, ustyrlige, med spott i blikket. Alle sammen, de var minst tre stykker, setter kursen mot meg. Jeg er ikke redd for dem, i den forstand at jeg aldri ble mobbet. Ble jeg mobbet skjønte jeg det iallfall ikke. Det kan jo godt hende. Sa jeg at jeg ikke var redd? Jeg var redd for å drite meg ut. Livredd for at reglene hadde endret seg siden forrige gang, at vi snakket et annet språk nå, eller at midtskill hadde blitt teit.
Så jeg gjorde det vi alltid gjør når vi vil unngå kontakt med noen vi ikke er likegyldige nok til. Jeg tok opp telefonen. Latet som at den ringte. Hadde en spennende samtale med en av mine mange kule, pene og fiktive venner.
"Nei! Sa han det?" Fnis, fnis, fnis.
"Jeg trodde dere var sammen etter festen hos Jonas?"
"Åja. Han er en jævla drittsekk."
Gjengen, som det dessverre eller HELL YEAH i etterkant har vist seg at besto av livets tapere, lot meg være i fred. De satte seg på raden foran meg, med et kollektiv glis i min retning. Men jeg var opptatt. Opptatt med å fortelle dem, jeg mener, min venn på telefonen, om min fantastiske tur til København. Jeg tror jeg skal igang med å fortelle om Tivoli, da det skjer. Det som ikke skal skje, og som er grunnen til at vi egentlig alltid har telefonen på lydløs, er det ikke?
Telefonen ringer. Min telefon ringer.
Den skingrende sirena slukte all annen lyd. Ingen sa noe. Min fiktive venn hadde lagt på. Selv det motoristerte beistet gled lydløst gjennom Oslo nords småbylignende gater. Varmen fra ovnen langs gulvet krøp oppover leggene, lårene, magen, halsen, ansiktet mitt. Det prikket for øynene, alt jeg kunne høre var en høy pipelyd. Hadde jeg vært en pokemon, hadde jeg vært paralyzed.
Rykket i det bussen stopper på Sanatoriet, drar meg til overflaten. På innsiden skriker jeg som bare ei hodeløs høne kan skrike. På stive bein bevegerer jeg meg oppover midtgangen. Jeg er en brud som skulle vært alle andre steder enn her, ikke nå, ikke i dag, ikke han. Nokia 3310 er min brudebukett. I det døra lukker seg bak meg, hører jeg latteren fylle bussen.
