Skulka forelesning

Feelin fly

En gryte med gull

I dag hvilte regnbuen på Grefsenkollen. Det er et bra tegn, er det ikke? Omtrent som å plukke en firkløver eller snuble i et spann med smørbukk. Dagene som kommer er velsignet av regnbuen. Roggbif.

Oppdatering: Verdens beste dobbel regnbue-sang, etter tips fra Speilvendt.

Alle skal få

Kokkelering i den Villénske residens. Én vil ha pølser og én vil ha grøt. Alle skal få det de vil ha, er mottoet vårt.

Men det gjelder ikke på fiskedager, sier Hallén.

Regnværsdag

Det klasker vann fra himmelen i dag, men i Bon Temps er det alltid fint vær.

I can't listen to politicians no more. I get a seizure.

Tjuvstart

WTF

Yohan Blake er kanskje verdensmester på 100-meter, men alle vet hvem som er best i verden. Ganske kjipt å ha tittelen "verdensmester, men".

Fått en gave

Vi gir hverandre ikke så mange gaver, Hallén og jeg. Vi er enige om at blomster, smykker og diktsamlinger er flaut. Men i dag hadde han med seg en romantisk gave da han kom hjem fra treningsturen sin. En sprettball. Med et lite dytt i rumpa lever den sitt eget liv, på parketten, på asfalten og på flisene i dusjen. Godt humør pakket inn i en liten ball.

Og det beste: den får plass i veska.

Den fødte leder

Møt gjengen min. De følger mitt minste vink. Sammen gjør vi Oslo utrygg. Bæ-gjengen kaller vi oss.

Ok, da. Den siste der tar jeg tilbake, det får da være grenser.

Det er jo tross alt snakk om geiter.

Muzhik

Skulle lese litt, ta meg en vaklende tur på rulleski, eller kanskje bake noen rundstykker. Men så googla jeg "Rasputin". Og nå sitter jeg fast her, i Russland på begynnelsen av 1900-tallet.

Mørk, mystisk og magisk. Alene skyld i tsarrikets fall, eller bare en vanlig fyllik? Det sies at han hadde evnen til å ta viljen fra folk, helbrede dem og lede dem inn i en spirituell tåke. Med sin ekstreme tilstedeværelse og hypnotiserende øyne, la han en hel tsarfamilie for sine føtter.

For ikke å snakke om at han ble knivstukket, forgiftet, skutt, slått ned og kastrert uten å dø. Det var bare den islagte elva Neva som kunne ta livet av Gregorij Rasputin. Eller kunne den det?

Sjekk ut denne minidokumentaren, eller Wikipedia her, eller Famous Crime Scandals her, eller Rasputins siste brev her, eller fun facts her, her, her og her.

Jeg elsker internett.

Relax, dude

Hverdagen er her, men ikke fortvil. Ikke fortvil! Ok, det siste sa jeg nok mest til meg selv. Uansett, nå skal jeg fortelle deg noe jeg har lært på egenhånd. Altså ikke noe jeg har lest i en kokebok eller noe som mamma har fortalt meg. Noe jeg har lært av egen erfaring, som gjør min hverdag nitusen ganger enklere enn den var for bare en liten stund siden. Det er:

Det trenger ikke være alt eller ingenting. Litt er bedre enn ingenting, det også.

Dette innebærer for eksempel at ikke alle forelesningsnotatene dine trenger å være fargekoordinerte, og at én time på lesesalen ofte er bra nok. Det betyr at det holder å løpe til Linderudkollen når du har stått på jobb hele dagen, at å rydde på kjøkkenet i 10 minutter ofte er mer enn tilfredsstillende, og at du ikke trenger å ta tran om sommeren.

Vær så god, bare hyggelig.

Klemz utmattet jente_89

7 - Kjeftesmella

Jeg ville skrive noe meningsfylt om det å være kvinne i dag. Om det å være kvinne i Norge i dag, får jeg vel presisere, for kvinners geografi er enda mer brutal enn menneskets. Der menneskene er sultne, sulter kvinner. Der menneskene er syke, er kvinner døende. Der menneskene er fritt vilt, ligger kvinnene allerede blødende på bakken. Å skrive noe meningsfylt om kvinner som ikke har rett til å kjøre bil, det er lett. Men jeg har det så bra her til lands, at jeg ikke veit hvor jeg skal begynne.

Jeg har det så bra at når en mann prøver å putte hånda si ned i buksa mi på bussen, må jeg tenke meg om i tre sekunder før jeg skjønner hva som skjer. Vi kan kjøre bil, vi. Vi kan bli det vi vil, når vi vil det. Vi trenger ikke å få barn en gang, men har vi lyst på barn, kan vi få så mange vi vil, med så mange forskjellige fedre vi vil. De kan ikke tvinge oss til å ta abort, engang. De kan slå oss helseløse, men vi slår dem, vi også. Vi slår like mye som dem, bare ikke like hardt.

Når en mann prøver å stikke hånda si ned i buksa mi på bussen, blir jeg først redd. For det var dette jeg prøvde å unngå da jeg ikke møtte blikket hans, ikke smilte, som jeg pleier til fremmede, ikke svarte på henvendelsene hans. Det var dette jeg prøvde å unngå med å være typisk kjip og gretten. Jeg har ikke noen grunn til å være redd, for det sitter jo tre voksne menn lenger bak i bussen, det vet jeg, det så jeg da jeg kom på bussen, da jeg ubevisst, eller kanskje veldig bevisst kartla området. Det var derfor jeg satte meg nesten forrerst, langt unna trøbbel, liksom. For det er fredag kveld, og sånt kan bli ubehagelig.

Men å være kvinne i Norge er ellers veldig behagelig. Vi er flinkest til alt. Skolen er laget for oss, som en hyggelig kosekrok med puter i bokstavformer. Og levende lys. SFO er også laget for oss, ikke bare for dem som liker å brodere, men for alle oss som liker å være sammen, snakke sammen, leke sammen. Vi er flinkest i alt. Så denne frykten er helt irrasjonell.

Så hvorfor jeg blir redd når jeg har en fremmed manns hånd på rumpa, er ikke godt å si. Men jeg blir det. Og jeg har opplevd dette før. Forrige fredagskveld, eller kanskje den før det, eller kanskje begge. Derfor vet jeg hva jeg har lyst til å gjøre. Og jeg gjør det, på tross av, eller kanskje på grunn av, frykten for meg selv, blodig og forslått i grøftekanten, eller kanskje i dusjen, skrubbende, skrubbende, skrubbende på noe som aldri kommer til å skylles vekk. Jeg gjør det, for vi er jo ikke alene, det sitter tre andre i bussen. Tre menn, men. Og jeg smekker meg selv mentalt fordi jeg tenker det: ”Tre menn, men.”

Så jeg kjefter på denne forbanna svinepikken av et søpletryne. Han som sikkert bare har det litt gøy på en fredagskveld. Men jeg har det ikke gøy, og jeg sier ifra. Og det er det vi skal gjøre. Si ifra, klart og tydelig. For de er ikke barn, de er ikke aper, de er ikke tilbakestående. De er menn. Verken mer eller, viktigst av alt, mindre. Jeg forklarer for niende gang at jeg ikke er interessert, og at jeg nå er redd. Jeg må ha hevet stemmen, for en av mennene bakerst i bussen kommer for å ordne opp.

Du vet, sånn som dere gjør, dere menn. Dere kommer for å ordne opp, og jeg blir så forbanna. For jeg vil ordne opp selv, men dette er en situasjon jeg ikke kan ordne opp i. Alt jeg kan gjøre er å kjefte. Men søpletrynet reagerer ikke på kjeftinga mi, bare på en annen manns brøling. Og jeg blir enda mer forbanna, jeg er så forbanna at jeg ikke takker for hjelpen en gang, sier bare ”jeg skal av her, kan du passe på at han ikke går av bussen på en stund?”

Bare etterpå skulle jeg ønske at noen kunne oppdatere facebook-statusen sin til ”Kjære gutter, ikke drikk så mye i kveld. Dere kan ende opp som voldtektsmenn.” Men det kan jeg jo ikke si høyt, for vi vil jo ikke gjøre en hel gruppe til potensielle forbrytere. Det ville vært nesten like ille som å gjøre en hel gruppe til potensielle ofre. Og ikke kom her med ”du låser vel bilen din når du går fra den”-tullet. Da gjør du kvinner til noe samlebåndsprodusert og menn til vandrende ståtisser.

(Men det var ikke dette jeg ville skrive om. Jeg ville skrive om latterliggjøringen av fenomener som kvinner kicker på. Men det gidder jeg ikke, for det har noen andre gjort mye bedre før meg.)

Anansi Boys

"You're no help," he told the lime. This was unfair. It was only a lime; there was nothing special about it at all. It was doing the best it could.

- Neil Gaiman

Takknemlighet på en mandag

Takk for papirpressa på jobb. Den livsfarlige monstermaskinen som ligger helt stille og venter, venter, venter. Venter til jeg, Universets hersker, gjør en ørliten, nesten usynlig bevegelse. Da smeller kjeften igjen. Jernkjeven tygger på mitt signal. Og jeg ler min onde latter mens pappeskene smuldres opp til ingenting og alt som er igjen av bokhøst-plakaten er et hest ekko i kjellerveggene. Makt.

Ta en slurk

Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag. Dette blir en bra dag.

Siri, 5 år

Var én meter og sju centimeter høy.
Veide 17 kilo.
Og brukte tydeligvis størrelse 56 i sko.

Påmeldingsfingeren er i toppform

Da jeg plutselig fant meg selv i tidenes form, begynte jeg å melde meg på løp. Og så klarte jeg ikke å slutte. Så i september og oktober skal jeg løpe ikke mindre enn 10 løp (foreløpig, det blir sikkert flere), hvorav mindretallet med kart (orientering er litt 2009 for min del). Av disse finner vi blant annet Birkebeinerløpet, Oslos bratteste, to løp i Maridalsalpenes motbakkekarusell, for ikke å nevne 10-kilometeren under Oslo maraton. Sistnevnte blir det absolutt viktigste for meg, jeg har nemlig en skummel plan om å sette ny personlig rekord. Det klarte jeg jo forrige gang jeg løp 10-kilometer, også, men det kan ha noe å gjøre med at det var første gang jeg løp distansen på tid.

Så nå jobber jeg med å holde formen ved like. I dag for eksempel, løp jeg en romantisk motbakkintervall med Hallén, og så sånn ut etterpå:

Det er et bra tegn.

For å være ærlig, så synes jeg det er veldig gøy å løpe løp, men vi kan jo godt si at det er en viktig del av treninga fram mot mitt livs store mål: Å fullføre Birkebeinerrennet 2012.

Dagens outfit

Running, cheaper than therapy

Løping kan se sånn ut:


Men mest av alt ser det sånn ut:


Løping er flyt i praksis. Vi er skapt for å løpe, ikke for diagonalgang. For løping er det nærmeste vi kommer å fly. Jeg løper fra oppvasken, pensum og en krympende sparekonto. Jeg løper når jeg er lett og sterk, og når jeg er tung og svak. Jeg løper kort, langt, fort, sakte. Når det regner, på ferie, i 20 minus.

Jeg løper fordi jeg må. Jeg løper fordi jeg ikke klarer å la være.

Men mest av alt løper jeg for å unngå å skrike: Hold kjeft, din svinepikk, jeg er sjefen her! til alle og enhver.

Gravid og lykkelig stirrer jeg ut i horisonten

Neida. Ser på Entourage og har spist litt mye taco.

Hamster vs kylling 1 - 0

Noen ganger kommer Rip seg opp på kjøkkenbenken. Noen ganger har vi kylling til middag. Noen ganger spiser hamstern kylling, og ser veldig skyldig ut etterpå.

Interessant overskrift

Skikkelig snappy oneliner.

Rester til frokost

Føler meg som en skitten heroinmisbruker.

6 - Hvordan miste én million boller

Jeg hadde en million baller av gyllen hvetebakst mellom hendene. Lukta av trygghet omfavnet meg og fikk meg nesten til å glemme sulten. For jeg var så sulten. Magen vrei seg, kneip seg sammen i en liten knute. Men jeg skulle ikke spise en eneste bolle. De var til skoleavslutningen, mamma hadde ruget dem fram, de var hellige. På Setervollveien sprakk jeg, tok en bit av den minste bolla, den var bare et lite foster i forhold til de andre, så litt rar ut, hadde sikkert blitt abortert ved første anledning, ingen kom til å merke det, jeg merka det ikke selv.

Noen gutter fra femteklasse kom på bussen. De ville ha bolle, jeg turte ikke si nei, de var jo bare fire stykker. Dessuten hadde jeg en million minus én fra før, fire fra eller til spilte ingen rolle. De fikk boller. Det fikk hunden til de på Nedre Solemskogen, også. Du vet den hunden som spiste den kaninen som alle sa at ble spist av en grevling. Så hadde jeg plutselig bare tusen boller igjen, men det var jo mer enn nok det, vi var jo bare 21 stykker i klassen, og med foreldre, så trengte jeg kanskje 23 boller, da. Så jeg spiste en til. Det hadde vært jentene sin nuddeldag på skolen, og nudler metter ikke noe særlig bedre enn kokt vann og kyllingkrydder, så det var på tide med litt påfyll. Det så ut som den femtitallsharry gatemusikanten som pleide å spille salmer innenfor Linderudkollen også trengte påfyll. Så han fikk to boller. ”Bedre enn alle femkronene jeg har fått i hele dag til sammen,” sa han og viste meg de to femkronene sine.

Bollebrettet var ikke tungt lenger, der jeg småløp nedover mot skolen. Kanskje det var derfor jeg mista det, eller kanskje det var fordi jeg hadde altfor store sko, eller fordi jeg sklei på grusdemningen vi hadde laget på vei til bussen noen dager i forveien. Det var en fin grusdemning, og ledet regnvannet effektivt vekk fra snarveien vår og ned i nakken på folkehøyskoleelever som likte å kline på knausen under. Nå ledet den effektiv tre spretne boller vekk fra stien og ned i den sikre uspiselighet. Så da lå de der på brettet, da, de siste fire bollene. Og da kunne jeg like gjerne spise dem opp. Bedre å komme tomhendt enn med beviset på ditt eget forfall, som jeg har sagt til meg selv i ettertid.

Always Coca Cola

Jeg måtte ha Pepsi Mæx. Måtte. Ha. Det. Men det fantes ikke i leiligheten, ikke noe bånnslam i de hundre tomflaskene, heller. Jeg hadde nettopp løpt 30 kilometer, det var uaktuelt å bevege seg mer enn tre meter til. Men jeg måtte ha Pepsi Mæx.

Da kom jeg på den. Boksen. Som sammen med mat for tusenvis av kroner flytta inn hos oss da svigers flytta ut av huset sitt og inn i USA. En boks med Cola Light. På ingen måte sammenlignbart med Pepsi Mæx, men de stiller iallfall i samme klasse. På samme måte som at både jeg og Therese Johaug stiller i kvinner 20-23 i motbakkeløp.

Men det smakte helt forferdelig. Det smakte lite brus, mye jern. Og jeg lo av Coca Cola Company mens jeg helte i meg hele boksen. "Kaller dere dette brus! Det smaker som når jeg harker opp en skikkelig slimklyse og i vanvare tygger på den før jeg spytter den ut!" Men boksen blei altså tom, den.
I det jeg skal putte den i panteposen, får jeg et glimt av best før-datoen. Colaen hadde gått ut på dato.

I oktober.

I 2002.

Pepsi Mæx for alltid.

Bevinget

Noen ganger er det på tide med nye personlige rekorder. Noen ganger skal man fly oppover bakkene som aldri før, og til og med midt i den verste siklinga, synes at det er litt gøy. I dag var det på tide. I starten av juni løp jeg fra Mobekken til Mellomkollen på 29 minutter og 24 sekunder. I dag løp jeg på 28 minutter og null sekunder.

Har fått vinger, og de må brukes mens jeg har dem.

Criminal intent

Skal danse på klappstolene, på bordet, i sofaen. Skal bli fnisete og høylytt. Skal arrangere obligatorisk "jeg har aldri". Skal sette på Spice Girls når klokka er passe.


Dette kan bli et interessant hageselskap hos svigers.

Dobbeltklikk

Mus x 2

Flaue familiebilder

Dette er meg og brødrene mine. En gang i tiden var jeg størst, sterkest og stiligst.

Det kan ha forandret seg.

Verdens raskeste sko

Dette er verdens raskeste sko. De har satt verdensrekord på maraton.

Jeg håper at akkurat dette paret skal være med på å sette personlig rekord på 10-kilometer 25.september. Men først skal vi bli bedre kjent. Etter å ha blitt presentert for hverandre på mandag, var det tid for vår første ordentlige samtale i dag. Vi tok en tur rundt Sognsvann, la meg rette det, vi fløy en tur rundt Sognsvann. 13:01 brukte vi, sammen.

Et meget lovende bekjentskap. Kanskje vi til og med blir venner.

Metahipster

Blir så forvirra av alle disse hipsterne som gjør narr av hipstere. Er du ikke hipster, da, liksom? Er det en form for ekstrem selvironi? Er du enda mer hipster enn de hipsterne som ikke skjønner at de er hipstere? En slags metahipster?

Det skulle aldri blitt in å være ut.

Hipsterbilde:

5 - Venn

Hele verden bølger i takt, bussen har blitt en båt, og jeg lener meg tilbake. Føler den uendelige varmen i brystkassa og kinnene, tilfredsheten. Ser den gylne gløden rundt båten der vi seiler hjemover. Har lyst til å synge, bare litt, men gjør det ikke. Retter meg heller opp i ryggen, fniser inni meg, og vugger i takt med bølgene. Jeg kan fortsatt høre musikken, føle lysten til å hoppe i sofaen. Men jeg sitter stille, vugger bare forsiktig, bare litt.

Båten har lagt til kai, jeg skal av. En fot foran den andre oppover landgangen, jeg holder meg diskret i alt som kan gripes med én hånd. Stødig, sikkert. Jeg kommer til døra, men døra, den åpner seg ikke. ”Unnskyld,” sier jeg, pent og høflig, men altfor lavt, har jeg tenkt i etterkant. Ingenting skjer. Døra er lukket, jeg kommer meg ikke av.

Så jeg bruker det eneste trikset jeg kan for å åpne uåpnelige dører. Selvsikkert og bestemt setter jeg sjøbein, strammer magen, strekker ut høyre arm og legger håndflaten mot døra. Med den mørkeste og huleste stemmen jeg kan oppdrive, brummer jeg:

”Mellon!”

Dørene glir opp, og jeg blir slukt av mørket.

Volvo

For noen år siden hadde jeg blitt dødelig fornærmet om noen foreslo at jeg skulle kjøpe meg et par rulleski. Ser jeg ut som en rullende idiot, haddde jeg spurt.

Det viser seg at svaret er ja.

God morgen, hverdag

Og fuck you.

Er det et dikt eller er det en lenkesamling?

I dag skulle jeg henge opp klesvasken, men så bare:

En rev
leker med månen
"Drittsekk!" bjeffer hun med kjeften full av for store ord
Vi hadde nettopp begynt da du dro
nå er du tilbake
hva gjør vi nå?
Bestem selv.
La oss røyke litt gress.

Takk for meg.

Møt Kong Harald

Jeg har endelig fått et datadyr. Som en app på telefonen, og 13 år for seint, men likevel. Han heter Kong Harald, er i øyeblikket 1,9 meter høy og veier 434 kilo.

4 - Barnevogn

”Unnskyld, kan dere flytte dere litt?” Det kunne vi ikke. Bussen var full. Helt full. Mannen bak meg brukte sekken min som armlene, ellers hadde jeg selvfølgelig tatt den av meg. Den ekstra børen på ryggen kunne vært slitsom, hadde det ikke vært for pelskåpa jeg hvilte ansiktet mot. Da bussen stoppet og åpnet dørene, svaiet det menneskelige byggverket faretruende. Et øyeblikk var jeg sikker på at vi skulle trille ut i kulda, som en gjeng idioter med verdensrekord i antall mennesker på en buss. Jeg kunne se oss liggende på bakken som om selve Monolitten hadde rast. Men vi ble stående. Og nå ville altså denne dama inn på bussen. Med barnevogn. ”Det er ikke plass,” mumlet mannen som sto lent over meg. Bussen lukket dørene med et beklagende sukk, og barnevogna ble stående igjen på holdeplassen. I det bussen girte om, fikk jeg et glimt av de rødfrosne fingrene som tviholdt rundt styret på vogna. Det var snart november, og på tide å finne fram vottene.

En annen dag, samme tid, samme sted, samme barnevogn, samme mamma. Samme forgjeves forsøk på å få plass på en gretten, overfull buss. Denne dagen var fingrene hennes enda rødere, og Converse-sko er ubarmhjertige når den første snøen truer. Fortvilet så hun på mens dørene smalt igjen foran henne.

En annen dag, samme tid, samme sted, samme barnevogn, samme mamma. Men denne ettermiddagen skulle hun på. Så mye skulle hun på at hun vippet forhjulene opp og inn på bussen, som et bakholdsangrep i det dørene åpnet seg. En sliten dame fikk vogna rett i rumpa. ”Rævkjørt!” Kom det fra en vittigper med sitteplass. Den rævkjørte snudde seg rundt og ga sjåføren av barnevogna en mental langefinger med blikket. Barnevogna ble hengende , balanserende på understellet, med forhjula inne og bakhjula ute. Etter tre intense sekunder valgte mammaen det eneste fornuftige: tilbaketrekning.

En annen dag, samme tid, samme sted. Snøen hadde kommet, den ga omgivelsene et gjenskinn av hvit magi. Solemskogbussen brummet, svettet og klatret seg sakte mot skogen. Gjennom bussvinduet denne ettermiddagen så jeg et intulla barn med entusiastisk veivende armer. Det satt på et neonrosa akebrett, som sakte men sikkert sklei oppover den tyngste motbakken av dem alle. Hesten var mamma, uten Converse, men med vinterstøvler, skinnvotter og en dampende boblejakke. Noen ganger må man dra istedenfor å dytte.

Fra en strand til en annen

En strand i Troms kan være kritthvit, med klart vann av det blåeste blå. Grillen kan være klar, måkene har tatt seg en middagslur, og milde bølger husker mot sanda. Skulle tro man var på charterferie. Bortsett fra ullgenseren, da.

Alenemamma

Sånn går det når noen spiser faren din.

Sellanrå opp med fart i futten

Så løp jeg oppover igjen, da. Fra bunnen av Maridalen, til toppen av Maridalen. 21 minutter og 25 sekunder brukte jeg fra start til mål, og det var uten tvil et av de bedre løpene jeg har løpt. Nå var nok løypa perfekt for meg i utgangspunktet, med enkelte veldig bratte partier, samt krunglete stier med røtter og myr, for ikke å nevne en ekkel utforbakke der jeg trilla forbi sikkert ti mennesker, som aldri klarte å ta meg igjen. I tillegg er jeg fem kilo lettere enn jeg var for et par måneder siden, så selv om bikinien ikke sitter så fint, så setter beina pris på lette armer og små pupper når man skal opp, opp, opp.

Resultater, bilder og betrakninger kan dere lese her (hvor jeg også har stjålet bildet) og her. Neste år forventer jeg å se noen o-løpere på start. Det var nesten flaut å se motbakkespesialistene og skiløperne tape så mange sekunder på en liten utforbakke.

Det beste med motbakkeløp er å stå på toppen, klappe seg selv på skulderen og tenke at jeg nettopp har vunnet over min største konkurrent - meg selv.

Neida, det beste med motbakkeløp er å bli så sliten at lårene sprenger og du spyr ut en lunge.

3 - Et speilbilde

Den siste bussen til Solemskogen går klokka tolv, 00:00, fra Storo. Klokka 00:05 fra Akebakken. Klokka 00:11 fra Rønningen. Klokka tolv er ikke så veldig seint. Det er passe når du har vært på kino og bare tar en is på vei hjem. Det er passe når du ikke kjenner noen på festen og kan si ”jeg må nesten gå nå, jeg, må rekke siste buss.” Det er altfor tidlig når du kjenner alle på festen. Det er altfor tidlig når du er forelska og ligger i skje i en seng du nettopp har blitt kjent med, men det er skoledag i morgen. Klokka tolv ligger i grenselandet mellom kveld og natt, solnedgang og soloppgang, det svarteste svarte og det mørkegrå. Noen bærer en klirrende remapose, andre har jobbeskoene sine i veska og tunge øyelokk.

Vi gikk på bussen på Akebakken, hun og jeg. Klokka 00:05, altså. Hun var alene, plassert oppå et par høye hæler som hun ikke klarte å temme. Øynene hennes blødde tårer av fortvilelse og maskara. Den lille kroppen sank sammen på setet, før hun la panna mot det kjølige vinduet. Telefonen hennes ringte, Beyoncé sang halo, halo, haloo-o. Men jenta er opptatt med å studere noe på andre siden av glassflata, eller kanskje det var sitt eget speilbilde hun så, et sted i alt det svarte. Telefonen ble liggende i den lilla, glitrende konvoluttveska.

Vi var på Gulldalen, tre fnisete fjortisgutter kom på bussen, gikk av på neste stopp, Heia. Latteren deres, stemmeskiftets vakreste bivirkning, overdøvet jentas milde snufsing. Men nå hadde latteren forsvunnet og vi var bare oss to: én med push-up-bh, én med sports-bh. Telefonen hennes ringte igjen. Insisterende, kjærlig, Beyoncé kom til det første refrenget før noen la på. Noen som ville ha tak i mennesket som satt på et bussete i Oslo og gråt. I det telefonen ble stille, hikstet hun sitt siste hikst. En lyd som minnet om barnegråt, når du ikke vet om barnet ler eller gråter. Lyden av en ballong som sprekker, en følelse som bare må ut, ut, ut. Hun rettet seg opp i ryggen og la hendene i fanget, med håndflatene opp.

På Kringla reiste hun seg opp. Ikke for å gå av bussen, men for å ta av seg den hullete nylonsstrømpebuksa. Uten skoene var hun kanskje bare litt høyere enn meg. Strømpebuksa rullet nedover de nå bare lårene og endte sin ferd på det ledige setet ved siden av henne. På med skoene igjen. Hun tok hårbøylen, som var prydet med en lilla kjempesløyfe, av hodet og tvang det massivt tuperte håret inn i en streng Lille My-knute. Så åpnet hun veska, dro ut en imsdalflaske i størrelse xxs, helte litt vann på fingertuppene og gnei seg i ansiktet. Over øynene gnei hun, over kinnene, panna, haka. Brukte strømpebuksa som klut. Hun slipte ansiktet sitt fritt for spor av solkyssete eplekinn og dådyrøyne. Et rødt, litt hovent fjes tittet tilbake på henne fra et lite, leopardmønstret lommespeil.

Vi var snart på Kalland nå, vi skulle av begge to, kanskje møttes vi på vei til skolen, med samme buss, dagen etter. Nå trykket hun bestemt på stoppknappen, reiste seg opp, og marsjerte mot utgangsdøra. I søplekassa midt i bussen la hun fra seg en ødelagt strømpebukse, en fin hårbøyle og et lommespeil. Hun tok trinnet ned til asfalten i et lite hopp. Hælene var ikke for høye lenger.

"Går det bra nå?"

Spør Tarzan.
"Nei, ikke ennå," svarer jeg.

"Men det gjør ikke så vondt når du tungekysser meg."

Sje-sje-sje-gele!

Er alene hjemme, så jeg spiser gele til dessert. Og middag. Og lunsj. Ellers fordriver jeg tiden med dette:

• Youtuber "Eric and Sookie" (spoileralarm)
• Onanerer til youtube-videoer av "Eric and Sookie" (neida. Joda)
• Spiller Zelda. Klarte endelig bossen i skyggetempelet (brukte lens of truth, flyvestøvlene og piler uten ild)
• Venter på Lucy 5.0 på hamstertracker.com (sørgeperioden over Lucy 4.0 er over for lenge siden)
• Drikker utenkelige mengder Pepsi Mæx (kreft på flaske, nam)
• Legger an på jenta som selger jordbær på Kjelsås. Det var iallfall det hun trodde (jeg er bare ensom, ok?)
• Løper motbakkeløp, men det kan vi snakke om en annen gang (hjernevaska)
• Leser pensum (haha, neida)
• Youtuber "Eric and Sookie" (fortsatt)

Nå har jeg lagt ut hint om at jeg er alene hjemme på twittern, facbook og bloggza. Håper slemmingene kommer snart. Har klinkekuler og gaffateip i mengder.

2 - Flaks

Bussen var så full som bare en Oslo-buss kan være i rushtiden. Handleposer, pc-sekker og it-vesker lå klemt mellom boblejakker og våte luer. Noen hadde mistet en vott, den lå ensom og forlatt under skosålen til en middelaldrende dame med for mye å bære på. Temperaturen mellom de uknuselige vinduene var tropisk, selv om frosten lå stiv over hele byen. En snakket for høyt i telefonen, en annen hørt på 50-cent. Høyt. Slitne, men ærlige mennesker på vei hjem. Billettkontrolløren som akkurat hadde begynt runden sin, skulle ikke få mye napp.

På 56-bussen er det billettkontroll omtrent like ofte som Norge vinner Grand Prix. ”Ingen sniker her, vi skal jo bare hjem, vi er akkurat de samme passasjerene i dag som i går som for to år siden,” tenkte vi. Men vi viste fram gyldig stempel med et sukk, bare et lite et, som for å viske ”unødvendig”. Kontrolløren var en smålubben fyr i 30-årene. Han ville bare hjem, han også. Mens vi så hensynsfullt som mulig, vi måtte jo ikke forstyrre naboen, fisket sekken opp på fanget, pungen ut av sekken og busskortet ut av pungen, sto kontrolløren og trippet i midtgangen. Passasjerene ga autoriteten plass mens han beveget seg bakover i bussen.

På bakerste rad sitter vi trangt, men vi har kortet klart, de fleste av oss. Kontrolløren nikker svakt til oss. Bakerst til venstre sitter en gutt. Han har svart boblejakke, Liverpool-lue og Downs syndrom. Han finner ikke billetten sin. Lommene er for dype og plassen for trang til at han får lett skikkelig, men kontrolløren er tålmodig. Gutten reiser seg opp for å lete i bukselommene sine. Vi andre følger spent med. Gutten åpner boblejakka for å sjekke innerlommene sine.

”Det går bra,” sier kontrolløren. ”Du har helt sikkert billett.”

Gutten ser takknemlig på han.
”Skal jeg ikke betale bot?”
”Neida.”
Sporveiens utsendte beveger seg framover i bussen igjen.

Gutten lener seg tilbake i setet, og oppdager billetten som har klistret seg fast til det fuktige vinduet. Han viser den til oss på bakerste rad.

”Flaks at jeg har Downs, da!” Sier han.

Oh no u didnt!

Yes, I did.