mandag 7. mai 2012

Hei, alle tjukkasjoggere

Jeg er så stolt av dere.

Hver eneste dag ser jeg mennesker som hater å løpe, men som gjør det likevel. Med blikket festet et sted mellom Helvete og Skjærsilden drar de seg framover etter viljen. Enten de er tjukke eller tynne eller midt i mellom, så er børa de bærer altfor tung. Men de bærer den likevel. Skritt for skritt, meter for meter, lyktestolpe for lyktestolpe.

Det er ikke noe imponerende å løpe hver dag når det er det beste du veit. Det er ikke noe imponerende å løpe rundt Sognsvann på 11 minutter.

Det som er imponerende, er å knyte på seg de forbanna joggeskoene og bruke 45 minutter fra Skeidbanen til Grefsenkollen. Med blodsmak i munnen.

Dét er imponerende.


37 kommentarer:

  1. Jeg takker for støtten.

    SvarSlett
    Svar
    1. (ringler med kubjeller og vifter med norske flagg)

      Slett
  2. Jeg løper om jeg skal rekke buss/bane/trikk/kollektivshiiet.

    SvarSlett
  3. Er imponert selv jeg.
    Det er masse viljestyrke som står bak og det bør verdsettes.
    Kjenner litt til dette selv, men på en annen måte.
    Har nemlig leddgikt og det kan gjøre jogging til en utfordring.
    Men jeg har satt meg mine mål, trent og trent.
    Har kommet meg gjennom både Sentrumsløp og Halvmaraton til tross for smertene.
    Og for hvert år har trening resultatert i bedre tider.
    Jeg kunne ha valgt anerledes, latt smertene bestemme.
    Men det ville jeg ikke - det handler endel om å ta kontroll.

    SvarSlett
    Svar
    1. Imponert! Det er litt av en viljestyrke! Og viser absolutt en stor grad av kontroll. Håper leddene dine blir bedre av løpinga, da?

      Slett
    2. Det hjelper på med endorfinene, men dessverre er det kortvarig. Når jeg løper får jeg også tankene over på noe annet. Smertene erstattes med noe annet. Istedet for smerter blir man sliten, og det kan på en måte gi en "godfølelse".

      Slett
    3. Så sterkt at du kommer deg ut dag etter dag, selv om det gjør vondt på et annet nivå enn for de fleste av oss. Den tankeflukten og godfølelsen kjenner jeg godt, selv om jeg ikke har smerter i utgangspunktet.

      Slett
  4. Sant! Noen dager er jeg den som elsker å løpe, mens andre dager sitter det jævla langt inne, og det er egentlig de dagene jeg blir mest glad av at jeg kom meg opp av sofaen og ut for å få fart på bena.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er helt sant, Marit! De dagene man gleder seg til å komme seg ut, er det jo ikke imponerende å faktisk komme seg ut, heller.

      Slett
  5. Den der traff meg rett i hjertet! Jeg hater å jogge, og har utrolig dårlig kondis. Men de gangene jeg faktisk drar meg ut for å gjøre det, føler jeg meg skikkelig god og sprek.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant! Og da ER du jo skikkelig god og sprek, også. Heia!

      Slett
  6. det er faktisk mest creds til dem som bruker en hel dag på birken, enn dem som går i eliten. imponerende på to ulike plan, kan ikke sammenliknes.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig! Det er jo en ekspedisjon på et helt annet nivå enn en skitur på 2,5 time.

      Slett
  7. takk skal du faenmeg ha! og det mener jeg, altså. jeg løper ikke, ennå, men jeg tvinger meg ut på gåturer, for jeg savner å trene, og jeg savner å ikke være overvektig. og en sjelden gang tvinger jeg meg til å jogge et stykke, og det er jævlig og fantastisk på samme tid. fremover, fremover, hardt blikk, selvros etterpå.

    flott innlegg. du er fin.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da heier jeg på deg, Kjersti! Det der er ekte viljestyrke!

      Slett
  8. Jeg kunne ikke vært mer enig!! :-)

    SvarSlett
  9. I går fullførte jeg mine første 2 mil, og det var jævelig og vondt. Aldri løpt lengre enn 9 km før. Takk for mer motivasjon :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Gratulerer! Håper du slapper av i dag!

      Slett
  10. Ååååå, takk Siri, dette innlegget liker jeg. KJEMPEGODT!!!!

    SvarSlett
  11. Dere er jo snille, da! Tjukkasjoggere <3

    SvarSlett
  12. Jeg og synes "motvillige" joggere er kjempeflinke! Eller de som kravler opp stoltzen, kjempeslitne og sikkert kjempesure på alle trappene også. Men de gjennomfører! Viftende kubjelle fra meg også=)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke sant, de er helter!

      Slett
  13. For et fint innlegg! Jeg har nylig tatt opp jogging og hver gang jeg tar joggeskoene på føler jeg meg litt småteit. Jeg føler at de som ser meg tenker at jeg gjør det feil, at jeg er så treg. osv osv. Men når jeg tenker over det så har jo faktisk alle vært i startfasen, så det er vel ikke noe å føle seg teit for.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke føl deg teit, føl deg megasporty. Du er så mye sterkere og sprekere enn de som sitter i sofaen.

      Slett
  14. Enig! Heia alle som løper selv om de hater det. En vakker dag oppdager de at det går lettere, da begynner de kanskje å like det.

    SvarSlett
  15. Kunne ikke vært mer enig! Herlig innlegg!

    SvarSlett
  16. Jeg er en av dem! (Sånn to ganger i året, etter å ha brukt lang tid på å overtale meg).

    SvarSlett
  17. Så enig, så enig! :)

    SvarSlett
  18. Dere er så flinke! Heia dere!

    SvarSlett
  19. Utruleg bra å løfte fram desse sterke folka!

    SvarSlett
  20. takk for dette innlegget. eg følar meg smigra;)

    SvarSlett