Hovedrett

Uansett hvor mye jeg setter pris på Hallén og hans livsførsel, så må jeg innrømme at det er ett konsept han har misforstått helt: middag. Han skjønner ikke at middag bare er noe man spiser før hovedretten, nemlig desserten. Så jeg benytter anledningen til å gjøre det skikkelig.

I dag har jeg for eksempel agurk med dipp til middag.

Min beibi dro avsted

Heldigvis kommer han snart tilbake. 

Familien til Hallén bor i Montana in the US and A en stund. Der driver de med dette:

De har vært der siden august, så nå var det på tide for den førstefødte å ta seg en tur. Spesielt fru Hallén setter nok pris på besøket. Mammaer sier at de er like glade i alle barna sine, men vi veit jo at det er de første som er viktigst. 

Og du da, Siri? Hva skal du drive med?

Jeg skal la grøtkjelen stå i flere dager før jeg vasker den opp, gå inn i stua med sko, legge det nyvaska tøyet i en haug på soveromsgulvet (ja, rett foran klesskapet), og ikke spise torsk en eneste gang.  

Absolute løpehits 2002

Jeg tar i bruk grovere og grovere våpen i jakten på den gode løpefølelsen.

I kveld løp jeg tilbake til 2002:

Complicated - Avril Lavigne
Wherever You Will Go - The Calling
In the End - Linkin Park
Like I Love You - Justin Timberlake
What About Us - Brandy
How You Remind Me - Nickelback
Heaven - DJ Sammy
Cleanin Out My Closet - Eminem
Lose Yourself - Eminem
Whenever, Wherever - Shakira
Work It - Missy Elliott
7 Days - Craig David

Før jeg avsluttet med . .... ...... .. .....

Hero - Enrique Iglesias

Dagens triumfer

1. En hel time på lesesalen.
2. Fikk endelig invitert den ukjente kjæresten til Bror 1 til Norge.
3. Skremte Hallén så bra at han i frykt kastet en sko på meg.

I pose, sekk og bærenett

"Hei! Hvor er..."
"Lunsjen er inn den døra og til høyre."
"Lunsjen?"
"Spanske småretter."
"Tapas?"
"Ja."
"Oktakkhadet."

Skulle bare spørre hvor do var.

7 tegn på at du bør ta en kikk på samordnaopptak.no

1. Du begynner å grine hver gang noen spør hva du studerer.
2. Du har lyst til å begynne å grine hver gang noen spør hva du studerer.
3. Du har en bachelorgrad i emosjonell fargeanalyse.
4. Du får tanker med 18-årsgrense av å taste inn skolepassordet ditt.
5. Du bruker mer tid på reddit.com/r/aww enn på pensum.
6. Du ligger våken om natta og stirrer ut i det mørket som er framtiden din.
7. Du synes at et liv som McDonalds-arbeider høres ganske fristende ut.

Uten tittel

Frokostfantast

Jeg forsover meg aldri. Aldri. Jeg forsinkes og forhindres, men jeg står aldri opp for seint. Jeg skal nemlig rekke dette:

Hver morgen.

Storfint besøk

Vi er enige om hvilke sko som er best

Og at noen må lære seg å slappe av

Trimmings uke 12

Dette har jo vært en slags mellomuke, uka jeg ikke trengte å gjøre noe i det hele tatt. Dette har vært uka jeg hvilte slitne kroppsdeler og smakte litt på joggeskoene (neida, ikke bokstavelig talt).

Løpings: 43 km
Ski: 0 km! Endelig!
Tid: 4 timer og 10 minutter
Hviledager: 2
Ukas økt: Vinterkarusellen på Lørenskog
Beina: tunge, men glade

Jeg har jogget fire små turer på ca 40 minutter, og i går brakåpnet jeg løpesesongen med en 5-kilometer fra Lørenskoghallen, på Matilde sin hjemmebane. Løpet gjorde meg oppmerksom på to ting:

1. Jeg elsker å løpe.
2. Jeg må begynne løpinga forsiktig. 

Jeg har aldri løpt 5-kilometer før, men det minnet overraskende nok om de fleste andre gateløp. Som for å understreke at løpesesongen var i gang, løp jeg den første kilometeren på 3:48. Riktignok var det en god nedoverbakke på starten der, men ærlig talt. Det resulterte i en god, positiv split, og jeg er overbevist om at jeg de to siste kilometerne faktisk smakte melkesyre i munnen. Men samma det! Løpesesongen er i gang!

Og: Skigåinga har ikke ødelagt alt av løpeform. Bare den lette og gode løpefølelsen, som helt sikkert kommer tilbake (det sier Hallén og pappa, så da er det sant).

Resultater. Jeg brukte 20:47, med disse kilometertidene: 3:48-4:04-4:18-4:12-4:25.

Nå skal jeg ta enda en rolig uke med litt mer løping og løpeplanlegging. Det er for eksempel 33 dager til Sentrumsløpet. 

Matilde, meg og Melvin etter fem kilometer i en rundløype med det Matilde kalte "motvind hele veien". Bilder tatt av min mor, som sammen med mormor og bror 2 fungerte som heiende støtteapparat.

Dette gjør hele godterisluttinga litt vanskeligere

Hvordan nå målet ditt

en guide av Siri Lucille Vilberg

Dette er erfaringer jeg har gjort meg etter å først feile på Birken, for så å knase til med en blodhevn av de sjeldne året etter.

1. Målet ditt må være realistisk i forhold til hvor mye tid og energi du er villig til å bruke. Å fullføre Birken med stil var realistisk for meg. Å bruke 3 timer og 30 minutter hadde ikke vært det.
2. Målet ditt må være noe du har veldig lyst til å få til. Hvis du bare har litt lyst, føler at dette er noe du burde gjøre, eller det er noen andre som har lyst til at du skal få det til, er det ikke noe vits i å prøve.
3. Del hovedmålet opp i mindre mål, og disse opp i enda mindre mål. Da gir de små tingene du må gjøre hver dag/flere ganger i uka mer mening, fordi sammenhengen med hovedmålet er tydelig. Hovedmål: Birken. Delmål 1: Vester-Gyllen. Delmål 2: Holmenkollen skimaraton. Lite mål: 10 lange skiturer til sammen i løpet av januar, februar og mars. Lite mål: Skitur minst tre ganger i uka. Lite mål: vende meg til sekken.
4. Finn ut hva som er effektiv bruk av tiden din. Folk har prøvd seg på målet ditt før. Spør dem om råd. For meg var det aller viktigste å få Hallén til å lære meg litt skiteknikk, å få gått de lange turene mine, og å vende meg til sekken. Ti minutter med staketips sparte meg helt sikkert fem minutter på Birken.
5. Si det til folk. Du kan begynne med frisøren din, hvis du synes det er ekkelt, eller skrive det i et lite, bortgjemt hjørne av Det store internettet.
6. Finn ut hva som gir deg motivasjon, og bruk det. For meg kunne det hjelpe å gå inn på birkebeiner.no, å tenke på hvor mislykka jeg følte meg etter forrige forsøk, eller avtale å gå på ski sammen med noen. Den siste måneden tvang jeg meg ut bare fordi jeg ikke ville at alt skulle være bortkastet. Men:
7. Vit at du kommer til å gå på en smell både én og to ganger. Det er greit. Ta en pause, bruk noen dager eller en uke på andre morsomme ting.
8. Og så får du faen meg se til å komme deg opp på hesten igjen. Ellers har du gått fra motivasjonsrestitusjon til å gi opp, din taper.

Også på en helt vanlig torsdag, a gitt.

Jeg har fortsatt firetusen uleste pensumsider, 155 kroner på kontoen, og et par mektig tunge lår. Likevel virker livet enkelt og greit om dagen. 

Kanskje det er våren, kanskje det er lettelsen over å slippe å gå på ski, kanskje det er Mmmbop på ørene, eller kanskje det rett og slett er peanøttsmøret. Uansett flyter livet fint om dagen.

Og på toppen av det hele møtte jeg verdens største hund på t-banen. Verdens største. Jeg ble helt euforisk. 

Dagens outfit

Shorts: fått i julekalenderen en gang. 
Topp: veit ikke, sikkert 90-tallet.
Sveis: inspirert av japanske gutter.

Hva mener du om det?

Jeg mener ingenting om det, ok?! Kan ikke alle bare slutte å mene så mye, og iallfall slutte å være så bastante? Hæ? Skulle ønske det var lov til å si "veit ikke" når vi snakker om oljeutvinning og renteheving og sigøynertiggere.

Faktisk bestemmer jeg at det er lov fra nå av.

Flis i foten

Har løyet på meg en flis i foten. Liker så godt at han pusler med meg.

Godisfri

Jeg pleier å spise mye godteri. Sjokolade hver dag, smågodt et par ganger i uka. Og det er ikke snakk om litt Walters mandler eller et par sure føtter.

Men nå er det 12 dager siden sist. En torsdagskveld var det nok. Så jeg slutta. Jeg bare slutta. Og det går bra. Her må det nevnes at jeg verken ser chips, popkorn eller kaker som godteri, så dette er ikke snakk om noen diett eller omlegging av kostholdet.

Og det går bra. Jeg går forbi smågodthylla på Rema uten problemer, jeg tenker ikke på det som et alternativ engang. Men det har gitt noen interessante utslag på matlysta. 

Jeg har blitt helt besatt av peanøttsmør.

På knekkebrød, på matpakka, på kjeks, som dessert, på rista brød, til lunsj, til middag. Jeg har lyst til å spise det med skje rett fra boksen. Det er søtt og salt på samme tid, alt man kan ønske seg. Jeg har lyst til å skrubbe meg med peanøttsmør i dusjen.

Én av fem millioner. Én av sju milliarder.

Dette er meg.

Siri Vilberg.

081089.

Jeg skulle ønske alle i verden var på facebook og at man kunne unfollowe folk i den analoge virkeligheten. Når jeg blir stor skal jeg jobbe på kontor. Alle strømpebuksene mine har hull fordi jeg har null tålmodighet med Hennes&Mauritz.

I dag er vi fem millioner mennesker i Norge, og bare ett av dem er meg.

I dag er vi omtrent sju milliarder og tretti millioner mennesker i verden.

Det er mange ignore friend request, det.

To go

Jeg: Jeg tar den to go.
Vannkokeren: Hva da?
Jeg: Tekoppen, altså. Jeg tar den to go.
Vannkokeren: Haha, hvorfor det?
Jeg: Jeg skal ut og ordne opp.
Vannkokeren: Ordne hva da?
Jeg: Ordne verden, liksom.
Vannkokeren: Hvorfor det?
Jeg: Fordi jeg kan. Må rydde opp litt.
Vannkokeren: Hvor kommer dette fra?
Jeg: Hva da?
Vannkokeren: Dette pågangsmotet?
Jeg: Birken.
Vannkokeren: Selvfølgelig.
Jeg: Det er jo bare motbakke i starten, men jeg klarte å ta det rolig, og stakinga gikk skikkelig bra, og den myra mellom Midtfjellet og Sjusjøen er jo bare verdens mest oppskrytte myr, så jeg bare
Vannkokeren: Jaja, du har fortalt meg det før.

Kræsjlanding

Blir her i dag, jeg.

Birken 2012. Endelig.

Spent før start

For å ta det viktigste først: Birken gikk skikkelig bra. Jeg brukte 3 timer og 54 minutter, omtrent en time bedre enn jeg hadde trodd. Måloppnåelsen er altså 100 prosent. Når man bruker under 4 timer på Birkebeinern, da fullfører man med stil. Med mindre du er interessert i et litt for langt løpsreferat, kan du slutte å lese nå.

Resultatene må foreløpig søkes opp her, lover å oppdatere med de endelige listene.

Jeg kunne gjemt prestasjonen min bak rekordføre og kjempeski, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal skryte og sole meg i glansen av meg selv.

Urutinert nok ble jeg stående helt bakerst i pulje 12 på starten. Det ble noen småfrekke sporskifter oppover mot Skramstadsetra, men ingen alvorlige brudd på skikotymen. Et par ganger var det fristende å rope "Vi holder til høyre, gjør vi ikke?", men så kom jeg på at jeg tross alt ikke er en aggressiv næringslivsleder.

Over flatene på fjellet og ned mot Kvarstaddammen gikk alt som smurt. Faktisk følte jeg meg akkurat som smurt. Albuene knirka litt, men var på ingen måte hindrende. Jeg staka som en passe sprek 60 år gammel mann, grisa skikkelig på hver eneste drikkestasjon, og langa ut i motbakkene.

Bare én gang måtte jeg titte ned på skia for å se på Birkebeiner-klistremerket, og minne meg selv på at dette var Den store dagen. At det ikke var noe å spare på. At det var nå, nå, nå det gjaldt. Det var oppover mot Midtfjellet, løypas mentale toppunkt. Da begynte lårene å knurre og hjernen å protestere. Men hjertet, dét visste hvor jeg skulle.

Og plutselig var jeg på Sjusjøen, med en ganske bra sjanse på å komme under 4 timer. Så jeg kastet meg utfor bakkene mot Lillehammer, med hensynsløsheten selv på skuldrene. Neida, det var jug, jeg kjørte trygt og hyggelig i nedoverbakkene, og staka hardt på flatene. Noen ganger er det nok å holde seg på beina.

Og så var det bare én kilometer igjen. En herlig, flat, myk, publikumsbejublet kilometer. I det jeg kryssa den røde, spraymalte stripa under målseilet, slapp et lite, men betydningsfullt "jess" over leppene mine. Det så kanskje tamt ut, men nå veit jeg hva Therese Johaug følte den dagen i Holmenkollen. 

3 timer, 54 minutter og 2 sekunder. Merket med 40 minutters margin.

Endelig.

Den siste kilometeren

På oppløpet (vant spurten)

"Også bare løp jeg opp bakkene og sklei fort ned på andre siden og staka skikkelig bra og og og!"

Musklene mine

Drikker Solo istedenfor Pepsi Max. Jeg er klar. Jeg er klar. Jeg er klar.

Vi må snakke om Birken

Fra Holmenkollen skimaraton

Det er én dag igjen. 

Jeg har selvfølgelig fått betennelse i begge albuene, men jeg har også fått piller og en god dose føkk det-holdning. "Haha, Verden, var dét alt du hadde? Et par vonde albuer? Det betyr ingenting!" ler jeg. For i morra skjer det, og disse armene er jo ingenting å spare på. 

Målsetningen for morgendagen er, som det alltid har vært, å fullføre med stil. 

Jeg aner ikke hvor lang tid jeg kommer til å bruke, og har heller ikke planer om å tenke så mye på det. Jeg skal bare gå. Gå, gå, gå, gå til jeg ser målseilet på Lillehammer. Gå med tunellsyn. Gå til jeg ikke har følelse i hjerte eller hjerne.

Jeg starter i pulje 12, klokka 09:05, og estimerer målgang til  mellom 13:35 og 14:05.

I morra skal jeg få lønn for strevet. Det er tid for hevn.

Kul i Kollen

Hallén sin skiklubb arrangerer junior-NM på ski i Holmenkollen denne helga. Jeg har lovet å skrive litt for hjemmesiden deres, så jeg ble med til nasjonalanlegget for å "dokumentere bredden ved et slikt arrangement". 

Jeg elsker bredden.

Jeg: Hva er målet ditt for klassisken i morgen?

Gutt 18 år: Å bli nummer 70.

Tenk det, da! Å ha som mål å bli nummer 70! Da snakker vi kjærlighet til idretten. Det skal jeg tenke på når jeg staker i motvind på Midtfjellet på lørdag. 

Etter at jeg hadde spurt alle spørsmålene mine gnukket jeg meg mot en lyktestolpe, og Hallén tok meg med hjem.

Svadamaskinen

Da jeg begynte på universitetet var jeg tekstuelt skadet. 

En liten kvalifiseringsoppgave på 2000 ord ble et skikkelig helvete. Jeg hadde nemlig skrevet 1343 ord, og hadde ikke mer å si. Sakens tre hovedargumenter var bevist og motbevist fra alle vinklinger. Det var tomt for stoff. Så jeg slang på et overflødig sitat fra en statsleder og trykket på upload-knappen. 

Så leste jeg resten av seminargruppa sine oppgaver, og skjønte etter en halv side hva problemet mitt var. Det samme som hadde hjemsøkt meg over 12 års skolegang. Nemlig overbevisningen om at man 

1. skal skrive sånn at andre folk skjønner hva du mener og
2. at andre folk ikke har uendelig med tid eller velvilje.

Derfor bruker jeg så få ord som mulig, og prøver å holde jålinga til et minimum. På en institusjon der svada er bra, da, og det eneste jeg har lært er at vi aldri kan være sikre på noe, skjærer jeg tenner ved hver eneste oppgaveinnlevering. 

Og den første kvalifiseringsoppgaven?

Jeg måtte finne på 700 ord med svada, men leverte den samme oppgaven på et annet kurs året etter.

Rett vest

Si hva du vil om arbeidsforholdene til legene på Seattle Grace Hospital, de er på ferie i forhold til Josh Lyman, CJ Cregg og resten av folka i Det hvite hus. Der flyr pressesekretærer, politiske rådgivere og taleskrivere rundt i gangene som om det var valgdag hver eneste dag. Kaffeflekker på hvite skjorter, papirbunker på alle ledige stoler, irriterende republikanere som lurer bak hver politiske sving.

Og verdens mest karismatiske president.

Det finnes omtrent tusen episoder, sendt en gang mellom 1999 og 2006, satt til en verden ganske lik vår egen. Både feiltroende ekstremister og vrange israelere truer den amerikanske friheten, men den aller største faren kommer fra høyre.

Hvis du liker Grey's Anatomy, har du godt av The West Wing. Det er den samme sausen av følelser og blod, i dette tilfellet politisk. Den store forskjellen er at folka er litt mer ekte, engasjementet litt mer kraftfullt, og entusiasmen helt uunngåelig.

Leo McGarry: We spent millions of dollars developing a pen that could write in space. Do you know what the Russians did?
Josh Lyman: Used a pencil?
Leo McGarry: Used a pencil.

Tirsdag, jeg utfordrer deg

Jeg er bevæpnet med dette:

1. Mormors ullsokker.
2.  
3. 
   

Bare ullsokker, altså. Flaks at det er det beste paret mitt.

Overlat det til meg

Trikset er å begynne på middagen, men gjøre det akkurat litt feil, sånn at samboeren din bare tar over hele greia.

Trimmings uke 10

Dette er et rekonstruert bilde. ("Jeg kan ikke være med på løgn!" sa Hallén da jeg ville at han skulle ta et illustrasjonsbilde av meg. For jeg kollapset i gangen da jeg kom hjem fra skitur i dag, altså. Men da var Hallén mer opptatt av å mate og vaske meg.)

Løping: 25 km
Ski:  90 km
Tid: 11 timer
Ukas økt: Langtur på ski, 4 mil
Ukas bragd: At jeg kom meg ut på langtur. Og at jeg kom meg hjem fra langtur.
Humør: Lettet over å være ferdig med den alvorlige skitreninga.
Pågangsmot: Ganske tynnslitt.

Det er fem dager til Birken. Fem. Kan telles på én hånd. Og godt er det, for jeg er så sliten, så sliten. Sliten i kroppen etter en massiv treningsuke, for ikke å snakke om den lange skituren i dag. Sliten i hjernen etter altfor mange skiturer der jeg akkurat ikke klarer å lure meg selv til å tro at det er gøy. Sliten i hjertet etter altfor få turer i de letteste løpeskoene.

Men nå er det bare fem dager igjen. Fem dager til det får briste eller bære, seile eller synke. Og jeg tror jeg kan få det til, jeg tror jeg er i rute, jeg tror jeg kommer i mål. Disse fem dagene har jeg tenkt til å bruke på å hvile kroppen, hjernen og hjertet, sånn at jeg kan stå på Rena klokka 09:10 lørdag morgen, og tenke at det skal bli uendelig godt å komme i gang. For nervøsiteten slipper da, når startskuddet går (eller rettere sagt når puljeinndelsingsteipen løftes). Det lover jeg meg selv.

Så det blir et par bittesmå skiturer og et par dager på sofaen. Nå kommer enda et treningssitat fra Hallén, så følg med:

Den eneste feilen du kan gjøre nå, er å trene for mye. Eller brekke beinet.

For er det bare armen jeg brekker, da står jeg på Rena lørdag morgen. Og sklir i mål i Lillehammer en gang utpå lørdagskvelden.

Tatt på fersken

Ei uke igjen

Snøen har kommet til Oslo igjen, og jeg veit ikke om jeg skal le eller grine. Det er en uke til Birken, og jeg gidder ikke mer. Jeg spyr av å tenke på å ta på meg skiene. Jeg kaster opp i hjernen når jeg putter føttene i skiskoene, må lukke øynene når jeg trer sekken over skuldrene.

Men det er bare ei uke igjen, kanskje fire, maks fem skiturer. Jeg må bare gjøre det, må bare få det gjort.

Røverdatter

Si hva du vil om Pippi. For meg fantes det bare én jente på haugen: Ronja. Det var den første boka jeg leste på egenhånd, men aller viktigst var filmen.

Ronja med Røverhåret. Ronja med et egg på matpakka, en lisse i beltet, og en villhest i hvitveisenga. Ronja som passer seg for villvetter, grådverger, borkarøvere og Helvetesgapet. Og Birk. Den første rødtoppen.

Ronja var grunnen til at jeg aldri var redd for hull i bakken eller råtnende stubber. Og til at jeg klatret opp i grantreet hver gang livet ble for mye. Ronja var grunnen til at jeg sa jammer og død! Dra til Pipsvingen! da læreren bestemte at jeg måtte lese høyt i kirken, den første jula på skolen.

Ronja er grunnen til at jeg på fest alltid håper at noen vil være med på Røversangen med tilhørende lenkedans.

Stopp så jeg får se ditt hjerteblod!

(Oppdatering: Sjekk ut disse magiske skjermdumpene på blogg.tinekatrine.com)

8 for kvinner på kvinnedagen

1. Dårlige ledere er dårlige ledere fordi de er lite ansvarsfulle, slurvete, slemme eller lignende. Ikke fordi de er kvinner.
2. Ta på deg et par fornuftige sko. Det er glatt, vått og kaldt ute.
3. Hvis du er over 20 år er det ikke bare media eller samfunnets skyld at du har problemer med kroppen din.
4. Lær deg denne gesten: Lag en knyttneve. Reis langfingeren.
5. Den eneste forskjellen på mannlige og kvinnelige rasshøl, er at de mannlige ofte bråker mer.
6. Kvinner maser, menn "påpeker fakta på en fornuftig måte". 
7. Kvinner eier en bittebitteliten del av verdensressursene. La oss fikse det. 
8. Hvis noen sier at du ikke kan klare det, er det fordi de er redd for at du skal gjøre nettopp det.

Ser på Hank Moody på kvinnedagen. For Hank er hver eneste dag en hyllest til kvinnen.

Hver dag

Hvordan kan man pakke sekken, kneppe knappene, smøre matpakke og dra på seg skoene hver dag, hver morgen? Jeg skjønner ikke hvordan. De sitter på lesesalen når jeg kommer, de sitter der når jeg går.

Jeg ser dem på jobb, på treningssenteret, på Kikut, på kino, på fest, på Rema. De som pakker sekken hver eneste morgen, lager matpakke som rekker hele dagen, har penger til dessert i kantina, og leser avisen på t-banen om morgenen.

Det er de folka som liker det de holder på med. Eller kanskje de holder på med det de liker. Noen ganger hermer jeg etter dem.

Favorittkvitter del 8

Hey girl, whatcha readin?

Ja, jeg har Ringenes herre-sengetøy.

Jeg innrømmer det, jeg er en skikkelig rotete leser. Jeg leser minst tre bøker samtidig. Helt sikkert flere, for det ligger nok noen halvleste pocketlefser under senga eller bak vaskemaskinen. Det eneste fornuftgie ved mine lesevaner, er at jeg er hensynsløs når det kommer til å avslutte bøker som ikke fenger.

De senere årene har jeg også blitt en ganske treig leser, i det at jeg bare leser et par sider på t-banen, et kapittel før jeg legger meg, eller noen avsnitt på sofaen.

Det er internett sin skyld.

Akkurat nå leser jeg Lolita av Vladimir Nabokov og The Light Fantastic av Terry Pratchett. Samtidig vurderer jeg å begynne på The Guardians of Eternity av Alexandra Ivy, fordi hverdagen ikke er den samme uten vampyrdramatikk.

Lolita er foreløpig hakket mer foruroligende enn forventet. The Light Fantastic er bok nummer to i Discworld-serien, og virker lovende. Selv om bok nummer én ikke var noe mesterverk, ligger forholdene til rette for at dette skal bli en livsvarig romanse:

This is to say: while it was true that they had just appeared in this particular set of dimensions, it was also true that they had been living in them all along. It is at this point that normal language gives up, and goes and has a drink.

Her er jeg på Bokelskere.

Han danser

I dag kom Matilde hjem fra leirskole, og tok med seg Melvin. Da ble han så glad:

meg - mandag: 1-0

God morgen, Siri, sier jeg til meg selv. Skal vi stå opp? Nei! Jo. Nei! Jo, du må jo gjøre alle de greiene. Nei! Jo! 

Ok, men jeg bestemmer frokosten.

En tung skål med gryn, sånn at jeg ikke flyter opp i stratosfæren i løpet av dagen. En søt, men frisk appelsin, for å gi meg selv en liten piff. Og en kopp indisk te, som et lite kyss på kinnet.

Mosjonering uke 9

Trøkk på bildet for å komme til den omfattende kondisnyheten om mitt store gjennombrudd som mosjonsløper

Løping: 31 km
Ski: 66 km
Tid: 9,5 timer
Ukas dørstokkmil: delt førsteplass mellom skiturene
Ukas økt: vinterkarusellen på torsdag
Ukas grunn til stolthet: at jeg kommer meg ut, nesten hver dag.

Ukas ubestridte høydepunkt var selvfølgelig vinterkarusellen i Lillstrøm. Det var deilig på så mange måter. Deilig fordi beina føltes lette for første gang på et par måneder, deilig fordi det var så gøy, deilig fordi 70 prosent av løypa var bar, deilig fordi skieskapadene mine ikke har drept hele løpeformen. Men:

Nå er det to uker til Birken, folkens. To uker. Det betyr én uke til å bli bedre, og én uke til å slappe av. Skimotivasjonen ligger godt begravet under tanker om vår, bar asfalt, bratte motbakker og lette joggesko, og motvilje mot hardt, glatt og farlig skiføre. Så det ble ingen langtur denne uka, men det ble en intervalløkt. Den tredje skiintervallen på tre uker. Dét er en haug med skipoeng.

Jeg har gått med sekk siden januar, og i det siste har den veid minst 3,5 kilo på skiturene mine. Noen synes det er teit og unødvendig å trene med sekk, men jeg veit at det har vært viktig og riktig for meg å vende meg til 3,5 kilo ekstra. 

Jeg kan ikke la et spedbarn stoppe meg på vei fra Rena til Lillehammer, veit du.

Hallén er sjalu

Ha en deilig, salamifylt helg!

Det skal vi.

Kveles av søthet

Etter løpet i går stjal jeg rett og slett Melvin. Heiv meg inn i bilen med bikkja på fanget og ropte "Kjør! Kjør!" til støtteapparatet.

Beste tyvgodset noensinne.